Et annet spørsmål jeg har reflektert over de siste ukene er – hvor varsler en president eller andre styremedlemmer av et forbundsstyre?
Norsk idrett er består av 54 særforbund og 17 idrettskretser og skal i vareta mange interesser. Vi er helt avhengig av å kjennetegnes av gode verdier og et godt omdømme. I eget forbund, Norges Motorsportforbund, arbeider vi med en meget krevende omstilling – som kan sees på som et «generasjonsskifte». Mangeårige personlige relasjoner settes på prøve, konspirasjonsteorier komme til uttrykk, og meningsmotstandere «demoniseres». Vårt forbund er ikke alene med slike utfordringer. Kanskje tiden er moden for å ta en bredere samfunnsdebatt som omhandler hele norsk idrett?
Oslo Idrettskrets har nylig foreslått for idrettstinget i Norges Idrettsforbund å utrede et «idrettsombud» etter modell fra Sverige. Dette ble også foreslått for flere år siden etter idé fra daværende leder i idrettskretsens lovutvalg, «idrettsadvokat» og forfatter av flere bøker om juss i norsk idrett, Gunnar-Martin Kjenner. Oslo Idrettskrets skriver i sitt forsalg: «Idrettslag og særforbund kan ha egeninteresse i å ikke ta varsler på alvor hvis varselet gjelder forholdene ved egen organisasjon eller ledende personer».
Nå er det lite sannsynlig at Oslo Idrettkrets har tenkte på presidenter, men på beskyttelse og rettssikkerheten til enkeltindividene slik at deres saker gis en forsvarlig og uhildet saksbehandling, uavhengig av interesser og politiske motiver.
Når jeg ble valgt som president i april 2017, gikk jeg til valg på framtiden – ikke historien!. Medlemmene ønsket endringer og fokus på deres interesser. Undersøkelser viste at medlemstilfredsheten er urovekkende lav og medlemmene opplevde det ble gjort lite for å gjøre forholdene bedre.
Jeg var helt ny i idretten på toppnivå, og hadde ingen mangeårige personlige relasjoner til tillitsvalgte eller ansatte. Jeg burde være godt skikket til å utøve en uhildet saksbehandling. I 2018 ble jeg og to andre styremedlemmer saksbehandlere for over 20 varsel- og klagesaker. Jeg fikk innsikt i gamle saker hvor medlemmer var utsatt for uakseptabel oppførsel, og det som kan oppleves som personforfølgelse og «demonisering». De fornærmede opplevde å bli dømt i «unåde» på ubestemt tid! Det koster å kjempe for endringer av holdninger og kultur som har vart over mange år. Hvem skal bære belastningen – forbundsstyret – presidenten?
Jeg har reflektert over at idrettspresident Tom Tvedt har båret «byrden» for «alle» alkoholregninger i norsk idrett. Tvedt har bare en stemme i et kollektivt idrettsstyre som består av hele 14 personer.
«Titler er gratis», men de skaper forventninger. Hva forventes av en president, et forbundsstyre, en generalsekretær, o.s.v.? Vi forventer at vedkommende innehar kompetanse og beslutningsmyndighet som samsvarer med våre forventninger til rollen. Det har lett for at vår misnøye blir tilegnet egenskaper og karakteristika til enkeltpersoner i sentrale roller. Som idrettsorganisasjon og arbeidsgiver har vi plikt å gi tillitsvalgte og ansatte rammer og opplæring slik at jobben kan utføres slik at medlemmenes interesserer kan ivaretas. Endringstakten i samfunnet og våre medlemmer ønsker utvikler seg så raskt at vi knapt klarer å følge med. Dette øker risikoen for at misnøyen øker radikalt. Viktigheten av verdibasert ledelse og etikk har ikke vært større. God dialogbasert kommunikasjon med medlemmene blir avgjørende.
I våre etiske retningslinjer for ansatte og tillitsvalgte står følgende om varsling: «NMF ønsker å ha en åpen bedriftskultur der det er aksept for å ta opp bekymringer og å reise kritikk. I NMF skal slike varsler gå til generalsekretæren som så sørger for at slike varsler følges opp. Opplever eller observerer du kritikkverdige forhold, bør du si fra dette eventuelt meddele dette skriftlig til Generalsekretæren. Med kritikkverdige forhold menes brudd på regelverket eller brudd på tydelig kommuniserte interne retningslinjer. Slik varsling er bra for NMF, fordi kritikkverdige forhold kan rettes opp».
Retningslinjene forutsetter at generalsekretær og forbundsstyret er uhildet til å behandle slike varsler. Historien viser at de fornærmede bak de 20 varsel og klagesakene, ikke fikk sine saker behandlet på en tilfredsstillende måte. Flere av sakene var også varslet til Norges Idrettsforbund, uten de fikk hjelp der. Derfor klaget de på ny i 2018, noen mange år etter. Nå var det er nytt forbundsstyre som de hadde fått tillit til. Etter lange og grundige undersøkelser fikk alle de fornærmede beklagelser etter enstemmig vedtak i forbundsstyret 18.11.2018.
Det er derfor både underlig og bekymringsfullt å observere de siste ukene at gammel «konspirasjonskultur» på ny kommer til uttrykk. Varselbehandlingen vi hadde lagt bak oss, hentes fram igjen og omtales nå som «…et regissert opplegg som naturlig kan karakteriseres som en vendetta mot en eller flere av forbundets ansatte».
Hvor går grensen for hva som er akseptabel bruk av nedlatende personkarakteristika? Kan meningsmotstandere kalles «manipulerende», «maktsyk», «narsissist» eller «psykopat»? Eller er det akseptabelt at det spres rykter om økonomiske misligheter eller at meningsmotstander skal ha kommet med drapstrusler?
Eller hvor går grensen i forhold til forsvarlig og akseptabel forvaltningen av forbundet? Kan saker fremmes uten at saksbehandlingsregler beskrevet i NMF’s lov blir fulgt? Eller at saksbehandlingen avviker fra styreinstruks, eller andre retningslinjer for etikk og varslinger? Hvem kommer i ansvar når saker med personsensitiv informasjon blir mangelfult eller feilaktig framstilt?
«Demonisering» av meningsmotstandere er en effektiv strategi for å stenge folk ute av debatter. Når dette også skjer i norsk idrett er dette en stor trussel for den idrettsglede og frivillighet som de fleste av oss tror på og arbeider for. «Demonisering» dreper dialogen som det norske idrettsdemokratiet bygger på. Vi trenger en samfunnsdebatt hvor vi tar et oppgjør med denne kulturen. Å glemme våre tidligere feil – gjør oss ansvarlige hvis vi gjentar dem.
Oslo Idrettskrets sitt forslag om å utrede et «idrettsombud» er hjertelig velkommen. Det bør ikke være noen tvil om behovet. Omdømmet til norsk idrett bygges innenfra. Vi må evne å ha gode meningsdebatter og gjøre vedtak, hvor sak er skilt tydelig fra person.
Internasjonale erfaringer viser at motorsport har et stort idrettspotensial, publikumspotensial og sponsorpotensial, men det forutsetter at vi utvikler vårt omdømme. På kort sikt går dette ut over våre egne medlemmer, men klarer vi å ta tak i utfordringene vil alle våre medlemmer bli vinnerne på sikt. Ekstraordinært forbundssting 5. mai blir «et verdivalg» og kan bli et endelig vendepunkt hvor vi for alltid legger bak oss en uønskede del av vår historie. Det som er gjort er gjort, og det må vi ta læring av. Vi kan skape et vendepunkt hvor vi skaper en ny framtid uten varselsaker i samsvar med våre idrettsverdier og vår visjon: «Motorsportglede til folket!».